vintage / DIY / streetfashion / redesign

En ny start

14. august 2018
Snowboardstjernen Helene Olafsen var nødt til å endre kursen for fremtiden da hun fikk karrieren ødelagt av skader.

Tekst: Maria Stangeland
Foto:Morten Bendiksen

Men hun har ­oppdaget at når én dør lukkes, åpnes nye.

– I mitt tilfelle var idretten alt. Du organiserer alt rundt det og vil så mye, og plutselig er det borte. Da er det veldig rart ikke å skulle bruke livet på noe som ikke er like … gnistbasert. Finne noe annet du brenner like mye for. Jeg lette veldig etter det. Etter hvert fant jeg ut at det kanskje er greit ikke å stille så altfor høye krav til livet.

Helene Olafsen hadde bestemt seg for at hun elsket snowboard allerede før hun hadde prøvd. Da seks­åringen omsider fikk brettet under beina, ble drømmen om en karriere i bakken straks solid forankret. Det var så latterlig gøy, og hun ble kjapt god. Skikkelig god. Så god at hun overrumplet alle – ikke minst seg selv – som 16-åring, ved å ta bronse i sitt første VM.

Over natten befant hun seg blant verdenseliten, med en lysende karriere foran seg. Men tiden skulle vise at kroppen ville noe annet enn hodet og hjertet. Stygg skade på stygg skade tvang henne stadig ubønnhørlig tilbake til start. Gang på gang måtte hun ta samling i bånn og jobbe seg den samme seige veien tilbake til topplasseringene. De siste fem årene av karrieren var hun ute i rehabilitering i tre år og åtte måneder, med fire korsbåndskader og et brudd …

Så i august i fjor, etter den første sommeren på fem år uten smerter og krykker, ble det klart at valget stod mellom den uforløste drømmen og et liv der hun ville være i stand til å leke, om enn ikke på toppnivå.

Hun valgte et liv med lek.

– Jeg er veldig avhengig av å kunne bevege meg. Det er en viktig del av livet mitt. Det gjør meg glad. Etter siste rehabilitering rakk jeg å være med i én konkurranse, og så røyk kneet igjen. Og da var det kjipe spørsmålet: Vil jeg kunne gå igjen nå? Eller må jeg ha vondt resten av livet?

– Vurderte du noen gang å gi deg før du gjorde?

– Jeg visste at det var en mulighet, for når man tar korsbåndet, er det ikke gitt at man kommer tilbake. Det er et alvorlig traume for kroppen – og hodet. Selvfølgelig er det sånn at man daglig tenker: «Nå gidder jeg ikke mer», men jeg hadde likevel alltid planer om å komme tilbake. Det var ikke før nå siste gangen at det endret seg. Det føltes så veldig uprovosert da jeg røyk det igjen. Det bare røyk. Og det virket så urettferdig og meningsløst.

– Jeg fant ut at nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme tilbake, og så får jeg ta det derfra. Og da jeg kom tilbake … Eller – jeg er jo ikke tilbake. Jeg er ikke bra nok til å kjøre på det nivået lenger. Men jeg er bra nok til å leve et veldig fint liv. Og det er jeg takknemlig for.

– Hvordan var prosessen frem mot beslutningen om å legge opp og dermed endre hele fremtidsplanen din?

– Det er en stor snuoperasjon i hodet. Når det gjelder alt, egentlig. Før var det sånn: «Hei, jeg er Helene, jeg er snowboarder.» Og så er jeg plutselig ikke det lenger – hva er jeg da? Men jeg har funnet ut at jeg kan være mange ting. Man lager sine egne versjoner av seg selv. Og jeg er jo fortsatt snowboarder, bare ikke på øverste nivå. Og det er veldig greit å finne seg selv i seg selv og ikke i noe annet.

Jobber med egen utvikling

Like etter at hun la opp, ble Helene den yngste ­deltageren noensinne i den populære serien «Mesternes mester» på NRK, der tidligere toppidrettsutøvere kjemper om tittelen gjennom all verdens grener.

Helene var en sur stang ut i fakkelkast fra å bli den første kvinnelige mesteren, en relativt ukjent idrettskvinne som hadde gitt både konkurrenter og TV-seere hakeslepp med sine fenomenale fysiske ferdigheter og enestående mentale styrke.

– Hvilke evner har du som har gjort at du har kunnet bli så god?

– Jeg tror jeg har evnen til å se meg selv frem i tid. At jeg er vant til … det høres så kjipt ut å si at man har et mål, men å se verdien i ting. Og så tror jeg at jeg har evnen til å gjøre det jeg synes er gøy. Jeg har alltid vært veldig aktiv i min egen utvikling. Jeg har tatt veldig eierskap til det. Jeg har stilt spørsmål og jobbet for at jeg skal bli bedre. Nå, etter alle skadene, tror jeg at jeg har gått gjennom ekstremversjonen av det. Og kommet ut som et bedre og sterkere menneske.

– Hvordan har du taklet å måtte starte på nytt så mange ganger?

– Jeg var ikke så flink til det den første gangen, da ble jeg veldig destruktiv og taklet det egentlig ikke. Jeg fant mine egne strategier som ikke var bra. Det er ikke alltid man har svaret selv. Jeg lærte vel at man må bruke folk rundt seg og at det er lov å være trist. Jeg skulle være så hard, og det backfired, som man sier på godt norsk. Men etter hvert klarte jeg å bruke de periodene mer konstruktivt. Jeg fant ut at det går an å si at nå har jeg det kjipt. Og den eneste måten ikke å ha det kjipt på, er å jobbe.

– Hvordan forholder du deg til at det ligger noe uforløst her?

– Jeg tror man må erkjenne at sånn er det bare. Jeg kommer nok alltid til å føle på det. Men på den annen side har jeg lært meg å glede meg mer over det jeg faktisk har oppnådd, som VM-gullet, for det var jeg ikke så god på da jeg var aktiv. Da var det alltid det neste og det neste og det neste. Og så er det veldig gøy å se at man fortsatt kan lære nye ting og utvikle seg. Bruke det man har lært til noe annet. Men det er jo et sår som aldri gror helt. Jeg fikk ikke ut potensialet mitt 100 prosent, men det er forskjell på det og at det er bortkastet.

– Hva slags egenskaper fra toppidrettslivet tar du med deg videre?

– He, he. Jeg søkte faktisk etter det på nettet – «hvordan skrive CV når man har vært profesjonell idrettsutøver». Men det jeg erfarer, er at vi kjenner vår egen motivasjon. Vi har alltid et ønske om å være gode eller prestere. Se veien til målet. Bruke hverandre i team. Og vi er ikke redde for å ta i et tak. Det er viktig å verdsette hardt arbeid. Og så er det viktig å huske at man må ikke være glad hele tiden, men – sagt veldig banalt – glede seg over de små tingene. Jeg tror det er undervurdert. Og så er det ikke farlig å skrubbe seg litt på knærne. Å møte litt motstand og ikke gjøre så mye fuzz ut av det. Du er ikke mislykka. Du er ikke deprimert hver gang du er trist.

Omskolering og ny karriere

I dag tar Helene lærerutdanning, blant annet med ønske om å bli kroppsøvingslærer for den yngre garde. Dog – etter «Mesternes mester» har ikke telefonen stått stille. Ironisk nok, for da hun var verdens beste på brett, visste nesten ingen her hjemme hvem hun var.

– Nå blir jeg kjent igjen på gata. Det er veldig rart for meg. «Mesternes mester» har åpnet mange dører, og så har jeg tatt mulighetene jeg har fått. Det er ikke alt det har blitt noe av, men jeg prøver å si ja til så mye som mulig. Det gjelder å prøve og feile litt. Jeg tror ikke jeg skal låse meg til den tanken igjen om at jeg bare kan være én ting. Selv om jeg blir utdannet lærer, trenger jeg ikke bare å være det.

– Hva håper du selv å videreformidle av det du har vært gjennom til den oppvoksende generasjon?

– Jeg har lyst til å formidle bevegelsesglede. Det er noe mer enn trening. Jeg vil at folk skal finne ut av hva som gjør dem glade. Jeg har forstått det som kropps­øvingslæreren min sa: at det er kroppsøvingslærerens lodd at ikke alle synes det er gøy å bevege seg. Og det er litt vanskelig for meg å forstå, for «det er jo bare å …»

– Men noen ganger må man også skjønne at man må legge ned en innsats for at det skal bli gøy. Folk som sier det er gøy å surfe første gang de surfer … De tror jeg ikke noe på. Jeg hatet å surfe. Jeg fikk det ikke til. Jeg kastet brettet i sanden og satt og grein på stranda mange ganger. Men jeg skjønte at når jeg først får det til, kommer jeg til å synes at det er det mest fantastiske. Og det er det også. Jeg føler at bevegelse og det å leke tilfører livet mitt så utrolig mye. Spill og lek er livet i miniatyr. Man kan lære mye om både livet rundt seg, seg selv og om verden. Det høres jo veldig pompøst ut, men jeg opplever det genuint.

– Hva lurer egentlig barn og unge på når de møter deg?

– De lurer på om Odd (Sørli, red. anmerk.) var snill og om han har blitt frisk igjen. Om det var fint der vi spilte inn «Mesternes mester» og om vi badet mye. Og om jeg var lei meg etter at jeg tapte i fakkelkast. Og så lurer de på om de kan ha styrke i gymmen.

Helene Olafsen (27)

  • Fra Oppegård.
  • Tidligere profesjonell snowboardkjører i grenen snowboardcross.
  • Tar lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
  • Utvalgte meritter:
    2007: Sølv i junor-VM i big air, gull i junior-VM, bronse i VM. 2009: Gull i VM, sølv i X-Games. 2010: Sølv i X-Games, fjerdeplass i OL. 2013: Bronse i VM.
    2014: Bronse i X-Games. 2017: Gull i NM i halfpipe (etter at hun la opp). Andreplass i Mesternes mester.
  • Helene studerer til å bli kroppsøvingslærer, og da er hun utvilsomt i sitt rette element.
  • Helene målbandt både konkurrenter og TV-seerne med sin rå fysiske og mentale styrke.

Det er ikke bare treningsiveren som går i arv – toppen Helene har på seg er mammas gamle orienteringstopp.

Fra Fretexmagasinet 2017

Tilbake