vintage / DIY / streetfashion / redesign

Tusenkunstneren

25. juni 2018
For artist og skuespiller Thomas «Fingern» Gullestad har 2017 vært preget av flukten fra debutnerver og nazister, jakten på mestring og bruktmøbler – og kampen mot plast.

Tekst: Maria Stangeland
Foto: Morten Bendiksen

Thomas «Fingern» Gullestad er kjent for mange fra hiphop-bandet Klovner i kamp, men i desember i 2017 skifter han scene og dukker opp på kino som norsk krigshelt på rømmen. Fingern gikk 15 kilo ned og 100 prosent inn i rollen som motstands­mannen Jan Baalsrud i filmen «Den 12. mann», som følger Baalsruds legendariske flukt fra nazistene under andre verdenskrig.

Thomas snublet litt tilfeldig inn i filmverdenen, slik han egentlig har for vane å tumle inn i ting. Denne gangen etter å ha havnet på radaren til regissør Harald Zwart etter at han møtte en manusforfatter i en dør og kastet ut en floskel av type «si fra hvis det er en rolle til meg, ´a, ha, ha».

Dermed ringte plutselig telefonen med invitasjon til audition, og Thomas rakk å tenke «Jan Baalsrud, hvem er det igjen?», og mente å huske noe om krigen og noen tær som forsvant, før han fikk totalt svette­angrep og flashbacks til en mislykket audition for «Fritt vilt 3» som egentlig hadde parkert skuespillertanken en gang for alle.

Han takket selvfølgelig ja.

– Jeg gjorde et ordentlig stykke forarbeid denne gangen, for jeg tenkte at hvis jeg skal gjøre dette, må jeg komme så forberedt som overhodet mulig. Så begynte jeg å se dokumentarer og lese det lille som er av info om Baalsrud på nett, og da skjønte jeg fort at dette selvfølgelig er helt rått. For en sinnssyk historie!

Etter flere nervepirrende runder og neglebitende ventetid ble det surrealistiske klart: Rollen var hans. Fingern er også kjent fra sine crazy programmer med klovnekollega Esben Selvig, AKA Dansken, så han var et øyeblikk relativt skråsikker på at det hele var Danskens verk. Til tross for at det virket i overkant ambisiøst – selv for Dansken – å organisere tre castingrunder og hyre inn Harald Zwart ...

Men det viste seg altså at Dansken var uskyldig, og 1. juledag kan vi følge debutanten halse sterkt redusert gjennom Lyngsalpene med innbitte tyskere i hælene.

– Når du står overfor noe helt nytt – tenker du bare «kult!», eller tenker du «hjelp, hva har jeg gjort?!»

– Stort sett i alt jeg gjør tenker jeg «håper jeg ikke blir gjennomskuet, at de ikke finner ut at jeg ikke kan dette». Jeg har tenkt det gjennom hele denne prosessen; audition, prøvefilming, prøvelesninger … I hvilket ledd i prosessen blir jeg avslørt? Det er kanskje problemet med ting som å lage musikk og film – du jobber veldig hardt med noe i en boble, og så skal plutselig andre folk høre og mene og se. Det er skumle greier. Jeg blir veldig redd for å gjøre det dårlig, og det er jo også en veldig bra ting, for da får man et skikkelig spark i rumpa til å gjøre en ordentlig jobb.

– Tenkte du noen gang i denne prosessen at «dette klarer jeg ikke»?

– Ja, særlig i starten. Første opptaksdagen skulle det filmes at jeg akkurat hadde rømt fra tyskerne på et fjell, og så kommer det en tysk Junker som jager meg og begynner å skyte. Og det å skulle følge med på flyet, som jo ikke var der, og sakte, men sikkert bli grepet av frykt mens det sirkler rundt meg 360 grader … Og kamera står der og nå må du levere … Da tenkte jeg «Det er nå jeg blir gjennomskua. Dette er et «Fritt vilt 3» audition moment.»

Den verste dagen hver dag

Når man først skal debutere, kan det knapt bli mer krevende enn å hoppe inn i den radmagre skikkelsen til Jan Baalsrud.

– Det er mye frykt, ensomhet og sorg. Og veldig mange stadier av Jan. Vi filmet ikke kronologisk, så det var mye frem og tilbake. Og dette med hvor kommer vi fra nå, hvor kjipt hadde jeg det i den forrige scenen, som vi filmet for en måned siden – det syntes jeg var vanskelig.

– Det er jo en forferdelig periode i historien, som er så voldelig og voldsom og hjerterå – det er mye mørke man skal plante i hodet for at det skal skinne ordentlig igjennom. En av de første øvelsene vi gjorde, var å skrive ned den verste dagen i mitt liv. Og det å sitte og skrive det ned i detalj for meg selv for å kunne bruke det når jeg virkelig skal ned i møkka ... Men av det jeg har sett av klipp, føler jeg at det skinner igjennom. Og så er det litt terapeutisk også når man faktisk begynner å sette ord på ting som kanskje bare har vært mørke tanker. «Sånn – nå vet jeg at sånn var det og det er det ikke noe å gjøre noe med.» Men du blir litt koko når skal tilbake til den verste dagen i ditt liv i to måneder i strekk.

– Hvordan orker du å stå i disse krevende prosessene?

– Det føles som en slags eksamen hver gang. Man blir jo hele tiden målt på ting og så blir man mer hardhudet etter hvert. Man flytter grensene hele tiden. Men samtidig er det alltid en usikkerhet – er dette bra nok? Jeg føler jeg har ganske god smak på musikk, så jeg tenker at hvis jeg lager noe jeg liker selv, så er det sikkert flere som liker det. Men man blir aldri helt klok på hva det er som er riktig. Det er ingen fasit. Det er følelser hele veien. Det er vanskelig å legge ting bak seg og slå seg til ro med at sånn ble det. Men hadde man bare vært helt kul på at det var bra nok, så tror jeg kanskje ikke det ville blitt så bra. Man må liksom pine seg selv litt for å få ut maks.

Gi seg selv litt motstand. Det er jo mestringen som driver meg. Det er så deilig når du føler at alt klaffer, planetene står i riktig stilling og du får følelsen av at hele verden har gåsehud og ståpels.

Miljøbekymringer

Med baby, prosjekter innen film, musikk og TV – og en ambisjon om at ingen dager skal være like, blir 24 timer i døgnet fort litt snaut. Men Thomas rekker likevel å bekymre seg for fremtiden.

– Man blir ekstra bekymret når man får et barn som skal vokse opp i denne skakkjørte verden. Men jeg føler at motstanden mot å gjøre det som må til – som med Trump og Paris-avtalen og de som feier global oppvarming under teppet – jeg tror det er veldig bra, for motstanden tilbake blir desto større. Jeg tror det fører til en bevissthet blant folk på et helt annet plan enn dersom alle hadde vært litt enige om at ting er greit og at vi bare kjører på. Folk tar ikke ordentlig grep da.

– Men?

– Men det handler om at man faktisk må gjøre disse grepene. Penger har alltid vært viktigere for folk her og nå enn ren luft og rene hav. Og det er jo som Bill Clinton sa en eller annen gang på 90-tallet, at prosessen med at arter og skoger forsvinner går så sakte at man ikke ser det. Man tror nesten ikke at det skjer. Og det er litt skummelt. For i hvilken grad vil folk endre holdningene sine og ta grepene? Jo mer tid som går, jo mer drastiske grep kreves det jo. Når skal man bestemme seg for at nå MÅ vi snu? Og hvem er det som begynner? Noen må begynne. Og jeg tror de fleste tenker at jeg tror ikke det begynner med meg. Og så gjør det jo det. Det begynner med alle.

– Er du selv bevisst?

– Jeg er veldig opptatt av å passe på mine egne holdninger og gjøre de grepene jeg kan. Men jeg gjør sikkert masse feil. Nå er det vel i 2050 de beregner at det vil være mer plast enn fisk i havet, så jeg prøver å begrense plastbruk. Når jeg kjøper frukt legger jeg den aldri i sånne tynne små plastposer, men rett i kurven. Jeg kjøper avokadoene i løsvekt uten to runder med plast. Og jeg bruker handlenett i større og større grad. Litt skadet fra slankingen til filmen leser jeg ofte innholdsdeklarasjonen, og jeg har oppdaget at all barnematen vi stapper i datteren vår inneholder palmeolje. Det er Nestlé-produkter, og det er helt hårreisende, for det er en av verdens største matprodusenter. Ellers spiser jeg nesten ikke rødt kjøtt – kvegindustrien er jo en av de verste industriene, med ekstremt utslipp og avskoging på samvittigheten. Og så synes jeg det er viktig å bruke de ekstra minuttene det tar å sortere søppel og levere elektroniske avfall til noen som faktisk kan håndtere det.

Thomas gjør stadig bruktkupp hos Fretex – som denne skinnjakka.

Digger brukt

– Handler du brukte klær?

– Ja, det blir en del av det! Jakka jeg har på meg er fra Fretex! Bukser, jakker, skjorter – egentlig er det bare basic-tingene som T-skjorter og boksere jeg ikke kjøper brukt.

– Er det Jenny som har påvirket deg?

– Jenny har påvirket masse. Jeg tror ikke jeg hadde tenkt tanken en gang før hun begynte å styre med det. All ære til henne. Hun har jo blitt gjenbruksdronningen. Der tror jeg hun har påvirket mange til å tenke litt ekstra godt etter. Det er så fantastisk at hun har tatt den rollen.

– Har du noen tips til brukthandling?

– Man må ha litt tålmodighet, for man bruker litt lenger tid på det. Men det er så innmari kjedelig å gå inn på en butikk å kjøpe det som alle andre har. Du finner helt unike ting, og det er jo mye morsommere enn å være uniformert, synes jeg. Du finner ting som er kvalitet og patinert. Jeg liker ofte at ting ser litt brukt ut, for det har en eller annen sjel i seg.

– Hva skal man se etter?

– Se etter alt. Alt som er ekte – skinnjakker er for eksempel fantastisk å kjøpe sånne steder. Og alt denim er veldig kult. Og ikke minst – i stedet for å kjøpe 12 helt like tallerkener på IKEA kan man kjøpe 12 helt forskjellige tallerkener på Fretex, og bruke det til sin fordel for å få noe som er unikt. Jeg er i en oppussingsfase, og møbler – det trenger man virkelig ikke å kjøpe nytt. Vintagemøbler er jo kanskje det aller råeste. Og det er som regel mye kulere enn det nye. Vi har kjøpt stoler og sjeselonger, skjenker og seng – alt av møbler kjøper vi nå egentlig brukt til huset.

– Er det lett å være miljøvennlig, synes du?

– Jeg føler at vi har mye å hente på å fortelle folk hva som skal til i det små og i det store. Folk vet ikke om en konvolutt med plastvindu skal i papir eller plast eller ingen av delene. Det synes jeg er så rart, for det er så viktig. Jeg håper at man får en regjering som kan belyse og kommunisere dette på en god måte, som sørger for at folk forstår mekanismene.

– Jeg hører på en podcast som er helt, helt fantastisk, «Waking Up with Sam Harris». Jeg har så lyst til at så mange som mulig skal høre den podcasten, for man lærer en del om hvordan verden henger sammen. Jeg tror hvis man forstår litt mer av verden og ikke bare av oss selv, kan man kanskje begynne å tenke litt annerledes, innse at man faktisk er en del av en større sammenheng – og at vi må fikse planeten sammen.

Thomas «Fingern»­ ­Gullestad - CV i utvalg:

  • Fra Bækkelaget i Oslo
  • DJ, musiker, skuespiller, programleder
  • Gift med Jenny Skavlan, sammen har de datteren Åse
  • Aktuell med: hovedrollen som Jan Baalsrud i filmen Den 12. mann
  • En av Norges mest etterspurte DJ-er.
  • Medlem av hiphop-bandet Klovner i kamp:
    • Album: Schwin (2000), Bjølsen hospital (2001) – solgte til gull og vant Spellemanns­prisen og Edvardprisen for beste tekst til musikk, Kunsten Å Fortelle (2003), Ørnen Tek Ikkje Unga (2005).
    • Driver musikkselskapet Liveqube, som designer musikkprofiler for bedrifter. Trommeslager i Yoga Fire en kort periode.
  • TV:
    • Dansken og Fingern (Viasat 4),
    • Onkel Amerika (TV3),
    • Best i alt (MAX),
    • Min mann kan (TV Norge).
    • Vant dansekonkurransen Mitt Dansecrew på TV 2.

Fra Fretexmagasinet 2017

Tilbake